I hjertet av denne romanen ligger følgende opptakt: En sen kveld kommer Odd Marius Walaker syklende hjem og ser naboer og politi utenfor bygården. Andreas, lillebroren til Odd Marius' bestevenn, er savnet. Det lyder skrekkelig. Det er det samme ordet Odd Marius har lest i dødsannonser. Savnet. Dypt savnet. Selv om ingen nevner det, vet Odd Marius hva alle er redde for: At Andreas kan være lokket med av en fremmed. Tatt med i en bil. I en bil hvor de mest horrible ting kan ha tilstøtt ham.

Jeg er brødrene Walker består av de seks heftene Odd Marius, 15 år, skriver før og etter Andreas' forsvinning. Selv om Kjærstad ikke selv kaller dette en oppvekstroman, har han spilt på flere av de arketypiske elementene man ofte konfronteres med i denne fasen av livet: Den uoppnåelige jenta i parallellklassen, hun som i det ene øyeblikket er totalt avvisende mot Odd Marius, og som i neste øyeblikk kommer ham i møte, bortsett fra at hun holder ham fast, sammen med tre venninner, og kler ham naken. Odd Marius forteller om forholdet til moren og faren, om forholdet til lærere (den fryktede mattelærerinnen, Tykke-Bertha, og historielæreren, bare kalt Gamle Hellas), og til bestevennen Simon, som sender opp fyrverkeri under juleavslutningen, vel å merke inne i kirken. For ikke å snakke om det erotiske forholdet han har til den flotte nabofruen, fru Haram.

På den andre siden har Kjærstad underliggjort mye av dette kjente. Odd Marius er en vanlig 15-åring, men samtidig, idet han kælver katastrofalt med sykkelen på Slottsplassen, forandres verden, Odd Marius blir en annen.

Dagen etter går Odd Marius tilbake og finner en mynt i sanden på Slottsplassen. Den er fra øygruppa Tuvalu i Stillehavet, med en flyvefisk på den ene siden. Det er som om han trykker på en knapp. Han får en ny og utvidet bevissthet. Det er derfor han begynner å omtale seg selv i flertall, som «brødrene Walker». Han kommer så å si i kontakt med ubrukte muligheter i mennesket, krefter som ingen til nå har beskrevet; et sted mistenker han til og med at han kan ha fått lillefingeren i det som er det fremtidige menneskets bevissthet.

Fra nå av blir Odd Marius en vandrer, en Walker; han utvider sin omkrets også fysisk. Odd Marius tar på seg farens Mao-jakke og putter ting i lommene: diktafon, en boks med knappenåler, skissebok, Swiss Army-kniv og snekkerblyanten. I sekken ligger Havboken. Havdypet blir et bilde på alt vi ikke vet noe om.

For Odd Marius del skjer det noe med bevisstheten og dermed også med språket, eller begrepene. Kjærstad har gitt Odd Marius et personlig vokabular, eller noen kjerneord, som han stadig gjentar. For Odd Marius er ting kopernikanske eller palladio eller ottomanske eller walkerske eller babylonske, folk kan være cortex-fattige eller encellede eller gobi eller naja naja (dette siste har noe med kobraer å gjøre). Odd Marius kommer på sporet av hippocampus-tanker og av Lisboa-muligheten og ikke minst tilværelsens ma-ma-karakter.

Forfatteren bak Jeg er brødrene Walker har hevdet at all fiksjon dreier seg om fantasikraft. Det er dette skjønnlitteraturen kan gi oss: en bedre imaginasjonsevne. Derfor er det også en rammehistorie i denne romanen, og her møter leseren Odd Marius Walaker som voksen og som regjeringens leder idet landet står overfor en ufattelig trussel, noe man ikke har hatt fantasi nok til å forestille seg at kunne skje. For å lose landet gjennom denne krisen er statsminister Walaker avhengig av å finne igjen den innsikten han hadde som 15-åring. Dette er noe han skjønner idet han sitter naken i regnet, på toppen av Regjeringsbygningen.

Tilbake til begynnelsen: En mørk kveld kommer ikke Andreas, lillebroren til Simon, inn. Alle frykter han har blitt kidnappet, tatt med i en bil. Politiet står fast. Folk frykter det verste. Odd Marius vet at han er den eneste som har den koblingskraften som skal til for å eventuelt finne den lille gutten. Odd Marius har nemlig Watson-blikket og W-potensen. Hva det er, skjønner man etter å ha lest boken.